Blant katolske kristne er denne kirkens egne tolkningstradisjoner, som formidler og tilrettelegger budskapet opp gjennom historien. De viktigste fortolkerne av kristendommens budskap omtales som ”kirkefedrene”, og Augustin ofte anses som en av de viktigste. I tillegg kommer de kirkelige doktorene (se Aquinas, Theresa av Avila), samt de læreavgjørelsene som er truffet av de forskjellige kirkemøtene.

Aurelius Augustinus eller Den hellige Augustin ble født i 354 i den lille byen Tagaste i Numidia i romersk Nord-Afrika. Augustin hadde latin som morsmål, ettersom han altså var afrikansk romer. Faren Patricius var trolig en etterkommer etter en romersk veteran og lot seg døpe kort før sin død i 371. Augustins mor, den hellige Monika, var kristen, og hun ga sønnen undervisning om kristendommen og lærte ham å be, selv om han ikke ble døpt.

Augustins far var heftig og streng, men han oppildnet guttens patriotiske ånd og lærte ham å beundre de latinske klassikerne. Desto mer kom moren Monika til å bety for Augustin. For alle tider står hun som idealbildet av en kristen mor.

Romanianus, en formuende fetter av faren, gjorde det mulig for Augustin å ta opp igjen studiene i Kartago. I 370 ble han sendt dit for å avslutte sin utdannelse, hvor han tok en ledende rolle på retorikkskolen og gikk løs på studiene med iver og glede. Han ga opp karrieren og håpet om å bli jurist og studerte retorikk mellom 372 og 375, mens han viet seg til undervisning og studier.

Etter å ha lest Hortensius ble han interessert i filosofi og studerte Platon, og fra 373 og i lang tid var han og vennen Honoratus tiltrukket av manikeismen. Tilhengerne av perseren Mani var en kristelig sekt med mye til felles med dagens teosofer. De mente at den åndelige verden var skapt av Gud, mens den materielle verden var skapt av Den onde. Augustin forkastet praktisk talt den kristne tro, som han fant alt for enkel og enfoldig.

Etter kort dro Augustin til Kartago sammen med vennen Alypius, og allerede i 375 ble han lærer i retorikk der, omgitt av en trofast elevskare. Han drev sine egne skoler i retorikk og grammatikk. Senere reiste han til Milano, hvor han ble kjent med og sterkt influert av nyplatonismen, og i dens lære om askesen og selvfordypelsen som veien til gjenforening med den høyeste virkelighet begynte han å finne frem til en indre ro.

For Augustin ble nyplatonismen broen over til kristendommen, og hele sitt liv var han en kristen platoniker. Men han fikk også sterke impulser gjennom preknene til den hellige Ambrosius. Disse tvang ham til å revurdere sin tapte tro. Det var også gjennom Ambrosius at Augustin trolig fikk mye av sin kjennskap til østlig teologi. Han gjennomlevde en rekke smertelige indre konflikter i valget mellom heder, rikdom og ekteskap på den ene side og et liv viet fullstendig til Gud på den andre.

Augustins fullstendige omvendelse legges til september 386, og den er trolig historiens viktigste nest etter Paulus’.