Den største kristne grupperingen er katolikker, hvilket omfatter alle de som er døpt i Den romersk-katolske kirke og for disse er sakramentene svært viktige handlinger. Katolikkene holder på de syv sakramentene dåpen, nattverd, konfirmasjon, ekteskap, prestevielse, skriftemål/bot og sykesalving. Sakramentene har en tilnærmet automatisk virkning og de er hellige handlinger, som forandrer en persons forhold til Gud (nåde). Denne nåden forvaltes av Kirken på vegne av Gud og nåden fra kirken – via prestene til de troende – formidles gjennom nettopp sakramentene, som blant annet kan få tilgitt sine synder gjennom botssakramentet. Imidlertid krever tilgivelsen at den troende angrer, ber om denne tilgivelsen og viser dette ved at den enkelte gjennomfører den eller de pålagte botsøvelsene.

Skriftemålet er et slikt botssakrament, som nevnes ovenfor. Det anses med andre ord å være en handling som ble innstiftet av Gud, og som har en innvirkning på menneskets mulighet til å oppnå frelse. Handlingens effekt er at syndene som skriftes blir tilgitt av Gud. Katolsk teologi lærer at enhver synd også må føre til en straff, og denne sones gjennom en botshandling som presten foreslår. Tidligere var det vanlig at man ble pålagt å be et visst antall bønner, men i nyere tid har det blitt stadig mer vanlig at man blir pålagt positive, praktiske handlinger som motvirker det negative man har gjort. Tilgivelsen formidles gjennom absolusjon, der presten på Guds vegne tilgir synden.

Absolusjon (syndsforlatelse), er en formell uttalelse fra en biskop eller prest om at en persons synder er tilgitt. Den teologiske bakgrunnen er fullmakten gitt til Peter og apostlene til å tilgi synder, til å løse og binde som ble gitt av Jesus Kristus (20, 21-23).

Ved såkalt indikativ absolusjon uttaler presten eksplisitt at syndene er tilgitt, mens det ved en bedende absolusjon sies en formell bønn om at syndene skal tilgis. I Den ortodokse kirke brukes alltid den bedende formen; i Den russisk-ortodokse kirke kan indikativ absolusjon legges til. I Den katolske kirke men regnes ikke bedende absolusjon som effektiv alene. I den anglikanske Book of Common Prayer foreskrives den indikativ for individer og bedende for forsamlinger; i den amerikanske versjonen er formene valgfrie.

Det skilles mellom veniell synd (mindre alvorlig) og dødssynd. Kun alvorlige synder må skriftes, mens andre tilgis gjennom den allmenne syndsbekjennelsen i messe. Den som er seg bekjent å ha begått alvorlige synder kan ikke motta nattverd før de er skriftet.

På et tidspunkt etter reformasjonen innførte man skriftestolen, hvor den som skrifter og skriftefaren sitter adskilt, ofte med et gitter mellom så det er vanskelig for presten å se den skriftende. I en del moderne katolske kirker har man i stedet tatt i bruk skrifterom, hvor handlingen gjerne utføres under mindre formelle former.

Skriftemålets innhold er absolutt hemmelig, og i en del land er dette spesielt beskyttet i lovverket, slik at katolske prester ikke kan tvinges til å vitne i retten om opplysninger de har fra skriftemål. Dette gjelder særlig i overveiende katolske land, men også for eksempel i en del av USAs delstater.