Bibelen regnes som Guds åpenbaring, og Det nye testamentet med fortellingene om Jesu liv og virke (evangeliene) er den nøkkelen som resten av det kristne budskapet skal tolkes med. Det er denne samme troslæren ligger til grunn for både katolisismen, så vel som for de andre kristne kirkene når det gjelder synet på Gud som treenigheten, Jesus som Guds sønn, og Den hellige ånd som ivaretar Guds budskap blant menneskene. Imidlertid skiller katolisismen seg fra protestantismen ved at kirkeorganisasjonen og presteskapet har en spesiell rolle som formidler mellom Gud og menneskene. Ifølge katolsk lære bygger kirken sin autoritet på forholdet til Den hellige ånd. Videre er Den hellige ånd ifølge katolisismen virksom i verden på flere måter, men særlig gjennom kirkens sakramenter som presteskapet forvalter.

En egen tolkningstradisjon, som formidler og tilrettelegger budskapet opp gjennom historien, regnes også i katolisismen med i sin kristendoms oppfattelse. Blant de viktigste fortolkerne regnes kirkefedrene, som for eksempel Augustin, men også og de kirkelige doktorene (se Aquinas, Theresa av Avila). I tillegg kommer de læreavgjørelsene som er truffet av de forskjellige kirkemøtene.

Viktige teologer, forfattere og lærere, normalt i Oldkirken, omtales ofte som Kirkefedrene som er en fellesbenevnelse på de menn hvis skrifter ble av grunnleggende betydning for den kristne kirke.

Det er noe forskjellig oppfatning av hvem man regner blant kirkefedrene, i de ulike kirkelige tradisjoner. Felles er at disse kirkefedrene var store teologer som levde mellom det tredje til det åttende århundre. Man regner tradisjonelt med åtte store kirkefedre, men betegnelsen omfatter egentlig et ganske stort antall biskoper og teologer fra Oldkirken. De åtte store kirkefedre anses også som kirkelærere.

I den vestlige eller den «latinske» del av Oldkirken regnes Ambrosius (d. 397), Augustin (d. 430), Hieronymus (d. 420), pave Gregor I den store (d. 604) blant disse. I Østen – eller om man vil ”Orienten” omtales følgende tolkere blant kirkefedrene: Johannes Krysostomos (d. 407), Basilios den store (d. 379), Gregor av Nazianz (d. ca 390) og Athanasius (d. 373).

Den hellige Augustin –med døpenavn Aurelius Augustinus, ble født den 13. november 354 i den lille byen Tagaste i Numidia i romersk Nord-Afrika. Augustin hadde latin som morsmål, ettersom han altså var afrikansk romer. Hans far Patricius trolig en etterkommer etter en romersk veteran som hadde fått jord i Afrika og lot seg døpe kort før sin død i 371. Augustins mor, den hellige Monika, var kristen, og hun ga sønnen undervisning om kristendommen og lærte ham å be, selv om han ikke ble døpt. Det var vanlig i området på den tiden å vente med dåpen til man var blitt voksen. Nyplatonismen ble Augustins inngang til kristendommen, og hele sitt liv var han en kristen platoniker. Nettopp ved at disse to ble forent i Augustins personlighet, ble muligheten skapt for at begge skulle leve videre inn i den middelalderske verden og bli bestemmende for utviklingen. For mer om Augustin; se egne artikkel.