Konfirmasjon har en sterk rolle innenfor mange religiøse trosretninger. Det er en gammel tradisjon, og var tidligere ikke kun en religiøs handling. Den markerte også overgangen fra barn til voksen.
Konfirmasjon
Selve ordet konfirmasjon stammer fra det latinske ordet confirmare. Den latinske betydningen er bestyrke/bekrefte. Det er nettopp det en gjør ved en konfirmasjon. En skal bekrefte sin tro og sin styrke i troen.
Ordet kom i bruk, som en kristelig handling, allerede rundt år 450. Biskopen Faustus av Riez brukte ordet for å betegne overgangen i forhold til dåpen. I prekenen han holdt da skal han ha sagt; i dåpen blir vi gjenfødt til livet, og i konfirmasjonen blir vi konfirmaert til kamp. Konfirmasjon fikk sitt offisielle feste i Norge i 1736. Dette da det ble pålagt ved lov, at alle skulle konfirmeres.
Konfirmasjon i Norge – historisk sett
Selv om en kan vise til konfirmasjoner også i oldkirkelig tid, er det altså først i 1736, at denne kristne handlingen, fikk skikkelig fotfeste i Norge. Påbudet sa at alle ungdommer skulle konfirmeres med en offentlig kristen eksamen, samt en kirkelig innvielse med forbønn og håndspåleggelse.
I disse tider ble konfirmasjonen ansett som et juridisk skifte i livet. Besto man konfirmasjonen fikk man en konfirmasjonsattest. Denne attesten var avgjørende for mange ting i livet. Uten denne kunne man for eksempel ikke gifte seg eller utføre militærtjeneste. Det var knallharde krav for å få bestått på en konfirmasjonseksaminasjon. Besto man ikke fikk man ikke innpass i den voksne verden, og måtte forsøke seg på nytt året etter. Denne praksisen ble opprettholdt frem til 1912, og fra 1920 ble også konfirmasjonen en ren velsignelseshandling.
Konfirmasjon slik den er i dag
I dag er det fortsatt mange som velger å gå opp til kirkelig konfirmasjon, og det til tross for at borgerlig konfirmasjon ble innstiftet allerede i 1951. Det er gledelig for kirken at denne kristne handlingen opprettholdes, og at så mange blir velsignet.
Vanlig konfirmasjonsalder er i dag 14-15 år, og en må være døpt i kirken. Konfirmasjon i kirken vil i hovedsak si at en overtar dåpsløftet. Med dette menes at kirken går i forbønn for konfirmanten. Kirken bekrefter gjennom konfirmasjonen løftene Gud ga gjennom dåpen. Den konfirmerte føres videre på veien i troen.
Tradisjon eller tro?
Konfirmasjon finner en i mange forskjellige trosretninger, samt i en borgelig variant. De forskjellige trosretningene har sitt syn på konfirmasjonen, men en ting er sikkert; Troen på Gud er essensiell.
Det er fortsatt mange som konfirmerer seg kristelig, og det er gledelig. Vi som bekjenner oss til den kristen tro syns likevel kanskje at dette er blitt en noe utvannet handling. Dette skyldes dessverre konfirmasjoner som utføres uten at troen er til stede. Mange ungdommer konfirmerer seg på grunn av familietradisjoner eller for å få gaver. Vi tror at en bevissgjøring av denne handlingen kanskje kan være på sin plass. Alle er velkomne i kirken og til å tro, så hvorfor ikke også ta konfirmasjonens forbønn mer til seg?
