Kristendommen har vært viktig for billedkunsten, men det finnes i utgangspunktet en dobbelthet: Det kan både ses en grunnleggende skepsis mot bilder og skulpturer på den ene siden. Bakgrunnen ligger blant annet i Det gamle testamentes forbud mot å lage bilder av Gud. På den annen side hviler dette på en forestilling om at bilder og skulpturer ikke er i stand til å formidle eller representere det hellige. Dette har medført at det oppsto billedfiendtlige religiøse retninger både i antikken og reformasjonstiden. Særlig den reformerte protestantiske retningen tok avstand fra billedlige uttrykk, men også den mer liberale lutherdommen delte dette synet.

Imidlertid er det tradisjoner og retninger som har satt bilder og skulpturer i sentrum for gudsdyrkelsen og hevdet at bildet er en ekte representasjon av det hellige. Østkirken har i særdeleshet gått langt i denne retningen; her ses ikonene som representant for de hellige i gudstjenesten. Ikonene viser Jesus Kristus, Guds Mor, andre helgener og hendelser fra bibelen. De kan oppleves som «vinduer» til den guddommelige verden, og har derfor både en rituell, men også en liturgisk funksjon, og de danner en helhet i form av billedveggen, det som på gresk heter ikonostasion. Videre tjener ikonene til belæring, oppbyggelse og andakt i private ortodokse hjem, for den enkelte og for familien.

Slike religiøse malerier (fra gresk eikon, som betyr «bilde») ble – og blir, vanligvis utført på tre med temperafarger på en grunning av kritt, alabast eller en blanding av begge, påført en duk limt inn i en fordypning i treplaten. Maleriene er svært tradisjonsbundne og har en tydelig kristen ikonografi. Selv om det finnes ikoner av metall, elfenben og annet materiale, er ikonene tradisjonelt. Ettersom motivene alltid har et verbalt tekstforelegg, hvor motiver og temaer er nøye forbundet med kirkens lære, blir antall motiv også begrenset. Siden det ikke er motivenes variasjoner eller originalitet som preger ikonisk kunst, er det evnen til å balansere mellom skjematisme og individualitet i urbildenes skjønnhet, som avgjør kunstnerens dyktighet. Dette gir igjen farger og linjer høy symbolverdi, med grunnlag i den hierarkiske virkelighetsoppfatingen man finner i Dionysios Areopagitas skrifter.

Ikonene er «lysende» bilder, som blir ofte belagt med gull slik at de reflekterer den himmelske virkeligheten. Ikonet er med andre ord en forkynnelse av Guds ord i form, farge og skjønnhet og dets funksjon som kultbilder er ubrytelig forbundet med deres betydning som kunstbilder. Farger og linjespillet i det estetiske uttrykket viser de guddommelige urbildene, i tillegg til å formidle et religiøst innhold fra kirken til menigheten. Gjennom dette blir ikonene et viktig kommunikasjonsmiddel for spredningen av ortodoksiens budskap.

Ortodokse kirkesamfunn har også brukt ikonene for å styre menighetenes og den enkeltes moralske atferd. De hellige skikkelser så ned på menneskene fra sin plass i stuens «ikonhjørne» og de troende bar ikonene med seg i sin samvittighet. Denne egenskapen har en fått liten oppmerksomhet i ikonenes kunsthistorie og i det ortodokse samfunns mentalitetshistorie, hvor de internaliserte helgenbilder fikk utslagsgivende betydning for fantasien og forestillingsverdenen hos både den enkelte som for kollektivet.