Jeg er kristen og homofil. Verken jeg eller andre kjenner grunnen til homofili, men at grunnen skulle være følelsesmessige «hull» i oppveksten er for unyansert. Ingen foreldre er feilfrie, og vi har alle noen «huller» med oss!
Bibelen sier ikke direkte et ja til å leve ut homoseksualitet men heller ikke et tydelig nei (uenighet tillatt). Vi står derfor ovenfor et dilemma som kan være sammenlignbart med andre såkalte gråsoneområder. Jeg bryr meg ikke om innstillingen å kreve kirkelig velsignelse. Kirken bør ikke gi velsignelser og innføre ritualer på et uklart grunnlag. Imidlertid synes jeg det er fint at en prest, etter ønske fra et homofilt par, vil bringe dem fram for gud i bønn og gi Guds overordnede velsignelse. Spørsmålet er til syvende og sist Guds og ikke kirkens velsignelse.
Jeg har fått lov å finne hvile i Kristus’ forsonergjerning og funnet meg satt fri av «lovens bokstav». Paulus lærer oss at forskjellene på hva vi opplever oss frie til, ikke rokker ved frelsesgrunnlaget. Men jeg er meg uhyre bevisst at noen kan se på livet mitt og tenke: «Det kan jeg også gjøre» – og med fare for at de ikke selv spør gud om råd.
I homoseksualiteten såvel som heteroseksualitet er det elementer som kan bli til synd. Dette «kjødets begjær» (Paulus betegnelse) blir det raskt fokuseret på i forhold til homoseksualitet, – men sjelden i forhold til heteroseksualitet. ( Er disse forholdene pr. automatikk godkjent?)
