Arvesynden er et viktig dogme innen kristendommen og er kristenhetens svar på andre religioner og trosretningers ”karma”. Men kan arvesynd forstås på flere måter?
Augustin
I følge kirkefaren Augustin er arvesynd ”original synd”. Dette betyr at arvesynd gjør oss til fortapte sjeler som trenger frelse for å komme til himmelen for ikke å havne i fortapelse. Det betyr at vi er født som syndere og kommer inn i denne verden med behov for radikal omvendelse og frelse. Det er altså ikke noe godt i mennesket i utgangspunktet i følge dette synet.
Augustins syn på arvesynden ble stadfestet som egen doktrine på konsilet i Trent i det 16. århundre og ble fra da av den romersk-katolske kirkens offisielle syn.
Også et nyfødt barn bærer i seg denne grunnleggende synden som er blitt overført fra slektledd til slektledd gjennom hele menneskehetens historie; helt fra Adam og Eva ble drevet ut av Paradiset. For å bøte på arvesynden og gjenopprette forbindelsen med Gud er menneskene i følge kristen tro helt avhengig av Jesus som sin personlige frelser. Det trengs fullstendig omvendelse fra et menneskes side for at sjelen ikke skal gå fortapt og lide evig fordømmelse. Den eneste veien til frelse er gjennom Kristus: ”Jeg er veien, sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten gjennom meg”.
Frelse og fortapelse
Det er viktig å være klar over at det ikke er snakk om ”gode” eller ”onde” gjerninger i forbindelse med arvesynd – det er ikke våre følelser, tanker eller gjerninger som kvalifiserer enten for ”frelse” eller ”fortapelse”. Arvesynden er en tilstand. Det er ikke noe vi kan ”gjøre” noe med – selv om mange peker på det urettferdige i at gode mennesker som ikke tror på Jesus som sin personlige frelser, også skal gå fortapt. Et kristent syn på arvesynden er at den er løsrevet fra graden av onde eller gode mennesker.
Arvesynden som forklaringsmodell er bakgrunnen for hvorfor mange kristne hevder at det er den som er årsaken til det onde og urettferdige i verden. Dette kan på den annen side gi opphavet til en skjebnetro der mange trekker seg tilbake fra et ”verdslig” engasjement – fordi det allikevel ikke ”nytter” – dersom ikke menneskene omvender seg og bekjenner seg som personlig kristne.
Personlig synd og arvesynd
Den originale synden begynte med utdrivelsen av Adam og Eva fra Paradis. Jesus blir derfor nevnt som ”den andre Adam” som gjenoppretter det som ”den første Adam” forårsaket av brudd med menneskets opprinnelige guddommelige vesen.
I følge Kirken er det forskjell på personlig synd, der et menneske synder mot Gud gjennom tanker, ord og handlinger, og arvesynd som oppstod da Adam og Eva ble drevet ut av Paradis.
Paulus’ syn på synden
Det er på grunn av syndefallet døden kom inn i verden. Med Jesu død og oppstandelse ble imidlertid døden overvunnet. Dermed har også den som bekjenner seg til Jesus som frelser fått del i det frelsesverket som Jesus på den måten gjorde. Jesus er en stedfortreder for menneskeheten, en representant for Gud som ble inkarnert i verden for å utføre det som ikke noe alminnelig dødelig menneske kunne utføre.
For at mennesket skal frelses, må den grunnleggende synden som Adam og Eva stod for oppheves. Døden måtte overvinnes. Noe Jesus sørget for.
Arvesynd som begrep
Det er viktig å forstå at ”arvesynd” som begrep ikke brukes et eneste sted i Bibelen, men er et begrep for å beskrive ”frelse” og ”fortapelse” i et teologisk perspektiv.
«La de små barn komme til meg. Hindre dem ikke for Guds rike hører sådanne til». Det er ikke mange grupperinger som blir gitt en slik garanti som små barn. Jesus stiller ingen betingelser om de er døpt eller ikke. Jeg synes tidligere(?) tiders praksis med å hastedøpe syke nyfødte kommer i et underlig lys når Jesus sel sier at de små barna kommer rett til himmelen. Arvesynden er et menneskeskapt begrep.