Den europeiske barokken er den tredje store perioden i kirkearkitekturens historie. Mens kirkebyggingen var retningsgivende både for den romanske og for den gotiske stilen, ble barokkarkitekturen utviklet parallelt både når det gjaldt verdslige og religiøse bygg. I denne perioden var idealet at mest mulig av både det jordiske og det himmelske univers skulle bringes inn i kirkerommet. Dette skjedde gjennom tak- og veggmalerier, stukkatur og illusjonseffekter i selve bygningsteknikken.

En typisk slik illusjonen var at taket åpnet seg opp mot en uendelig himmel. De første klassiske barokkirkene ble bygd i Roma fra slutten av 1500-tallet. Imidlertid er det nok i Sør-Tyskland og i Østerrike at en finner de mest stilrene og mest prektige barokkirkene, bygd på 1600-tallet og litt innpå 1700-tallet. Barokkarkitekturen fikk også stor betydning i Sør-Amerika, der en rekke kirker ble bygd i denne stilarten på 1600- og 1700-tallet.

Uttrykket i kirkene fra denne tiden må ses i forhold til foregående stilretninger og tankesett, og barokken ses ofte som en reaksjon mot renessansens strenge prinsipper om harmoni og nøysom askese. Det var omfattende kriger mellom stormaktene i 1600-tallets Europa, ikke minst på grunn av trettiårskrigen (1618–1648). Krigene på 1600-tallet ble utløst blant annet av religiøse motsetninger mellom protestanter og katolikker, og århundret ble et av de blodigste hundreårene i Europas historie. På begge sider var det behov for å straffe de som ikke hadde «den rette tro». Troen på menneskets evne til å skape, tenke og oppdage hadde spredt optimisme under renessansen og reformasjonen. Men med slike brytningstider – som setter søkelyset på etablerte meninger, kommer det ofte motreaksjoner og mange mennesker får behov for å flykte fra den sårbare virkeligheten og inn i en fast og trygg gudstro. På 1600-tallet var det derfor skapt grobunn for en ny retning innenfor kunsten som nettopp la vekt på det religiøse livet; barokken. Kunsten fra denne tiden er direkte, dramatisk og enkel.

Går man til bygninger og møbler fra barokken derimot fremstår dette som kolossale og prangende bygg, laget for å imponere. Man foretrakk ikke lenger rette linjer, men ornamenter, det ble benyttet kupler og søyleganger, og man var opptatt av kontraster mellom lys og skygge, masse og tomt rom. Skulpturer og fresker – en type maleri som vanligvis utføres på våt kalkvegg med jordfarger eller mineralske farger – prydet utsmykningene som var integrert i byggene.

Barokk arkitektur var den sentrale stilarten helt frem til omkring midten av 1700-tallet, da nyklassisismen ble den dominerende byggestilen. Av kjente eksempler på barokke bygninger er blant annet deler av Peterskirken i Roma, Slottet i Versailles, St. Paul’s Cathedral i London og Invalidedomen i Paris. Det mest kjente norske eksempelet på denne byggestilen er nok interiøret i Kongsberg kirke. Ellers finner man barokk arkitektur først og fremst i Italia, men fremstående eksempler finnes også i det sentrale Tyskland og Østerrike, samt bygninger og bysamfunn ellers i Europa og som allerede nevnt i det spansktalende Amerika.