De viktigste kristne religionene er delt i en rekke ulike kirkesamfunn og en vanlig inndeling av de kristne er i katolikker og protestanter på den annen. Det er verdt å merke seg at både med hensyn til lære og kirkeordning har for eksempel både anglikanere og lutheranere på flere måter mer til felles med den romersk-katolske kirke, enn med enkelte av de andre protestantiske retningene. De siste årene har stor arbeidsinnvandring, fra blant annet Polen, medført en kraftig økning i medlemstallet til Den katolske kirken i Norge – fra ca. 45 000 registrerte medlemmer i 2005 til i overkant av 66 000 medlemmer i 2010.

For katolikker er det viktig å respektere alle de syv sakramentene nattverd, dåp, konfirmasjon, ekteskap, prestevielse, skriftemål/bot og sykesalving. Et av de viktigste her er dåpen, som så blir bekreftet når barnet har blitt ungdom gjennom konfirmasjonen, et begrep som betyr nettopp å ”bestyrke, bekrefte”. Det er et opprinnelig kristent ritual, men har hatt noe varierende innholdsbestemmelse i de forskjellige kristne trosretninger. Sammen med dåp og nattverden regnes dette som et av de tre initieringssakramenter, når den gis for første gang. Videre regnes det som et pregende sakrament; i dette ligger det en tro på at ved å motta sakramentet settes det et uutslettelig merke på sjelen og derfor kan det ikke gjentas.

Ved kirkeordinansen av 1537, en omfattende lovsamling som ble utgitt som en praktisk-teologisk håndbok for kirkens virksomhet i 1539, ble den evangelisk-lutherske kirke og obligatorisk konfirmasjon innført i Danmark-Norge. I Norge ble konfirmasjon påbudt ved lov i 1736. Det ble lovfestet at alle i løpet av sin ungdomstid skulle konfirmeres gjennom en offentlig eksamen i den kristne tro og en kirkelig innvielse med håndspåleggelse og forbønn. Med påbudet ble konfirmasjonen en juridisk nødvendighet for full inntreden i det voksne samfunn. Ingen kunne tas ut til militærtjeneste, inngå ekteskap, være fadder ved dåp eller vitne i retten uten konfirmasjonsattest. Og dersom man ikke hadde møtt til konfirmasjon innen fylte 19 år, kunne man straffes med tukthus eller gapestokk. Om konfirmanten ikke besto den offentlige eksamen i kirken ble han «attvist» og måtte konfirmeres på nytt neste år.

Handlingsnormen eller praksisen til den katolske konfirmasjon er forankret i en praksis som beskrives i Det nye testamente og som de første som trodde på Kristus ble gjenstand for. Selve ordet konfirmasjon finnes riktignok ikke i Bibelen (det dukker opp i kirkelig autoritativ sammenheng på galliske bispesynoder i 439 og 441). Det dukker imidlertid opp i beskrivelser av for eksempel Apostlenes Gjerninger 19,5-6: Etter å ha hørt dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn. | Og da Paulus la hendene på dem, kom Den hellige ånd over dem (Apg 19,5-6), samt i Hebreerbrevet: … med undervisning om renselsesbad og håndspåleggelse … (Hebr. 6,2). Her mener man å se sakramentet i beskrivelsen av håndspåleggelsen og dens virkning, og det fremgår at selv om den vanligvis skjedde i direkte sammenheng med og innholdsmessig tilknyttet dåpen, var det likevel en distinkt og vesentlig rite.