Bibelen er kristendommens hellige bok. Den er todelt, i Det gamle testamente og Det nye testamente, som er det spesifikt kristne grunnskrift. Det nye testamente inneholder fire beretninger om Jesu liv, kalt evangelier og brev eller epistler fra Paulus og andre ledere i urkirken i generasjonen etter Jesus. Apostlenes gjerninger er et skrift om urkirkens tidligste historie, mens Johannes’ åpenbaring er en samling endetidsvisjoner.
Det er vokst frem en stor overlevering av kristen litteratur gjennom kristendommens historie med utgangspunkt i Bibelen. Mye av denne litteraturen har hatt form som bibelutlegning: foredrag, prekener, meditasjoner over bibelske tekster, etter hvert også mer vitenskapelig pregede kommentarer til bibelske tekster. Helt fra kristendommens tidligste tider frem til vår tid har det vært en slik direkte bibelkommenterende tradisjon. Dette har gitt en enorm mengde tekster hvor både av oppbyggelige, av didaktisk og av vitenskapelig art (eksegese) kan regnes inn. Augustin var en fremstående forfatter på dette området i antikken, han skrev kommentarer eller meditasjoner til en rekke bibeltekster. Bernhard fra Clairvaux’ prekener – over Salomos høysang, er et klassisk verk fra den mer meditative delen av bibelutlegningstradisjonen i middelalderen. Klassisk er også Nicolaus av Lyras Postillae perpetuae, som er en løpende kommentar til hele bibelen fra 1. Mosebok til Johannes’ åpenbaring, og tilhører den vitenskapelige delen av tradisjonen.
Klassikerne i bibeltolkningstradisjonen fra reformasjonstiden er Luther og Calvin. Luther kombinerte tekster av meditativ-oppbyggelig art med vitenskapelige kommentarer i tekstene. Det har skjedd en profesjonalisering av den vitenskapelige bibelutlegningen som en teologisk beskjeftigelse i nyere tid, hvor de meditative og oppbyggelige bibelkommentarene ofte er blitt knyttet nærmere til en mer folkelig religiøsitet eller til vekkelsesreligiøsitet.
Fromhetslitteraturen, eller den oppbyggelige litteraturen, har ikke bare utfoldet seg som bibelkommentarer og prekener over bibeltekster; den har tatt mange andre former. Et eksempel er I middelalderen var visjonslitteraturen en populær form, med beretninger om visjoner (bl.a. etter mønster av Johannes’ åpenbaring) som skildret hvordan det var i himmelen, i helvete og i skjærsilden. Et viktig verk fra denne tradisjonen er Tundalsvisjonen – en reiseberetning med en kristen som hovedperson, fra omtrent 1150.
I senmiddelalderen og i tidlig nytid oppsto en annen sentral del av den kristne fromhetslitteraturen; den rike mystiske litteraturen. Kvinnelige forfattere spilte her en viktig rolle, f.eks. Teresa av Ávilas verker på 1500-tallet (især Las Moradas, 1577).
Den teologiske litteraturen omfatter også som systematisk gjennomtenkning av den kristne tro, hvor Augustins De civitate Dei har hatt svært stor innflytelse på teologisk tenkning. Særlig viktig ble den systematiske sammenfatningen etter som universitetene vokste frem, og man søkte å mest mulig logisk gjøre rede for hva den kristne tro gikk ut på. Denne metoden omtales ofte som skolastisk, og teologien kalles gjerne skolastisk teologi. Petrus Lombardus’ Sentenser var et pionerarbeid i middelalderen og ble kommentert av senere teologer opp gjennom hele middelalderen. Imidlertid var det nok Thomas Aquinas med Summa Theologiae som var den fremste representanten for den skolastiske teologien. F. E. D. Schleiermachers Der christliche Glaube (1821–22) nevnes som en klassisk sammenfatning av den kristne tro på 1800-tallet, og K. Barths Die kirchliche Dogmatik fra 1900-tallet.
