Protestantismen er en retning innen kristendommen og navnet er avledet fra det latinske ordet eller uttrykket ”å ta vitneboksen for en sak”. Martin Luther utløste reformasjonen da han den 31. oktober 1517 slo opp sine 95 teser og med det satte i gang en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet. Luther og hans følgere mente blant annet at hver enkelt skulle forstå og selv ta stilling til Bibelens innhold og lære. Dette er en av årsakene til at det var viktig å få oversatt Bibelen til de ulike nasjonale språkene, slik at man lettere kunne lese om Jesu gjerninger. Protestantiske menigheter er de som grupper eller forsamlinger som ble dannet etter – og som en følge av, reformasjonen på 1500-tallet.
For protestantene er følgende forhold viktige: Grunnlaget for troen er Bibelen og det er bare Bibelen som kan være grunnlaget for den kristne tro. Kjerneinnholdet i Bibelen er, for protestantene, at Jesus Kristus er menneskehetens frelser og alt annet skal forstås i forhold til dette. Videre skal den enkeltes tro hvile på det man hører, og derfor er det forkynnelsen som ligger til grunn for troen på Jesus Kristus, slik det høres i prekenen, forkynt i samtaler eller salmer eller lese i Bibelen. Ingen ytre autoriteter – kirken eller fyrstelig makt – kan derfor tvinge den enkelte til å tro. Den enkelte kan heller ikke redde seg selv, men rettferdiggjøres gjennom sin tro og tro er tillit. Sammenlignet med Gud, har ikke mennesket fri vilje; mennesket er en synder og kan bare ta imot Guds kjærlighet og tilgivelse i tillit.
Protestantismen beholdt enkelte sakramenter til felles med katolisismen; i dåpen blir barnet gitt til Gud, og sikres å få del i Guds kjærlighet. Nattverden er et annet viktig sakrament, hvor Kristus er tilstede i brødet og vinen, derfor blir den enkelte gitt syndenes forlatelse og Guds kjærlighet og sakramentet ses derfor som et symbolsk måltid. Gudstjenestene ses som en gjenforening og innholder salmer, bønn og forkynnelse, foruten dåp og nattverd. Essensielt i gudstjenesten er prekenen, prestens tolkning av Bibelens ord til menigheten.
I den protestantiske kirken er kongen menighetens overhode eller leder. Særlig de nordiske landene innførte relativt tidlig nasjonale kirkene, med kongen som dets formelle statsoverhode. Det bør bli forstått fra. Kongen skulle imidlertid ikke blande seg inn i kirkens indre liv eller tvinge kristendommen frem med makt. Luther mente at prinsens oppdrag var å få samfunnet til å tjene og beskytte kirken og dens frihet til å forkynne evangeliet.
Dette må ses på bakgrunn av at Luther mente at alle som er døpt, også har umiddelbar tilgang til Gud. Derfor skulle ingen anses å ha spesielle evner eller rettigheter til å forkynne kristendommen. Ut i fra dette er vi alle prester, fordi tro er en sak mellom den enkelte og Gud. Imidlertid er det likevel fornuftig og praktisk at kirken har ministrene med spesiell opplæring for å forkynne, undervise og lede lovsang. Videre tjener den enkelte Gud best ved å delta på en positiv måte i samfunnslivet, Gud tjenes gjennom arbeid – ikke ved å trekke seg tilbake til en munkecelle.
Noe av det viktigste ved protestantismen, og som alle de store reformatorene var enige om, var at Pavemakten i den romersk-katolske kirken ble identifisert som Antikrist. Både Daniels bok i det gamle Testamentet og Johannes Åpenbaring i det nye Testamentet innehar profetier som klart identifiserer Pavemakten som Antikrist. Ihvertfall var det dette reformatorene selv hadde kommet frem til etter å ha studert Bibelen nøye.
Dette er jo hovedgrunnen til at reformatorene etterhvert forlot den romersk-katolske kirke og dannet de protestantiske kirkene. Og dette er viktig å huske, spesielt i disse økumeniske tider der kirkelederne jobber for å samle alle kristne trosretninger (og religioner?) under mor-kirken og under Pavesetet igjen.