Omtrent 1,198 milliarder av verdens befolkning tilhørte den katolske kirke i 2010. ”Katolsk” betyr allmenn eller universell, og viste til den kristne kirke generelt. Alle som er døpt i Den romersk-katolske kirke anses som katolikker. For katolikker er sakramentene svært viktige handlinger, hvorav de obligatoriske ritene må utføres av en presteviet mann, for det er bare disse som kan formidle nåden. Nedenfor omtales dåpen, som er et avgjørende sakrament sammen med nattverd, konfirmasjon, ekteskap, prestevielse, skriftemål/bot og sykesalving.

Dåp er en seremoni med neddykking i vann eller overøsing med vann. Anvendelsen av vann til religiøs bruk finner vi innenfor flere religioner. Både vask og bad har ofte karakter av innvielse og renselse fra kultisk eller moralsk urenhet. Ritualet med dåpen er et sentralt frelsesritual. Det symboliserer renselse, og er også en initiering – en innførelse, inn i det kristne fellesskapet.

Jesus døpte sin apostler og innstiftet den kristne dåp i og med dåpsbefalingen i Matt 28,16–20. Her heter det at 16 […] de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. 17 Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. 18 Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. 19 Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn 20 og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Dette er det første og grunnleggende sakramentet i den kristne kirke, og i misjonssammenheng er det alltid dåpen som er det avgjørende skillet mellom såkalt hedning og kristen. Dåp av barn ble vanlig senest fra 500-tallet, og på 1500-tallet innførte de mest radikale kirkelige reformatorer voksendåp og gjorde den avhengig av en personlig tilslutning til kirken. Dette innebar at det ble avkrevd at den som var døpt som barn måtte døpes igjen som voksen. Den ortodokse kirke praktiserer fortsatt den opprinnelige døpemåten, som var hel eller nesten hel neddykking i vannet (immersjon). I Vesten var det vanlig å nøye seg med å øse vann over barnets hode (infusjon) i middelalderen. Det var først med kirkens utbredelse til de germanske land at navngiving ble forbundet med dåpen. Fadder-institusjonen finner vi omtalt første gang hos kirkefaderen Tertullian (ca. 200), men den er sannsynligvis eldre. Fadderens oppgave er å være vitne til at dåpen er utført på rett måte, å understøtte kirkens arbeid med å oppdra barnet i kristen tro, samt å be for barnet.

Etter at det ble åpnet for andre trossamfunn i Norge, med vedtaket av Den første Dissenterloven fra 1845, fungerer dåpen også som innmeldelse i et trossamfunn, for eksempel Den norske kirke. I 1960 ble ca. 96 % av alle nyfødte ble døpt inn i Den norske kirke. Nær 25 år senere, i 2003, hadde prosentandelen sunket til 78 %, noe som utgjorde ca. 44 000 døpte barn i Norge dette året.