En grunnleggende bekjennelse blant kristne er at Gud, Jesus og Den Hellige Ånd er tre former for Gud, men likevel én. Alle er Gud og derfor ett og forent. Samtidig har de hver sin funksjon og innbyrdes ulike rolle. Denne læren kalles for treenighetslæren. Men det finnes mange fortolkninger og forklaringer av Gud og treenigheten.
”Jeg og Faderen er ett”
Jesus påpekte selv at det ikke var noen avstand mellom ham og Gud. Men læren om treenigheten har for de fleste kristne vært vanskelig å forstå, selv om de har godtatt det som en del av Kirkens lære.
For kristendommen som monoteistisk religion – troen på at det bare finnes bare én kilde, ett opphav, én Gud, til alt som er skapt og fortsatt skapes – er treenighetslæren som felles doktrine for kristenheten, avgjørende for trosoppfattelsen. Ellers ville Gud, Jesus og den Hellige Ånd oppfattes som tre guder, ikke én. Dette går imot den grunnleggende troen om Gud som én og opphav til alt det skapte i kosmos. Polyteisme – troen på at det finnes flere guder – oppfattes innen kristendommen som et ”hedensk” syn og derfor ubibelsk.
Kritikere vil hevde at kristendommen her motsier seg selv til en viss grad. Hinduisme blir for eksempel ofte beskrevet av kristne som en polyteistisk religion, mens hinduer selv som regel tolker de forskjellige ”gudene” som en av formene for én og samme guddom. Altså temmelig likt den kristne fortolkningen av treenigheten.
”Dere er guder”
At mange blir forvirret, er ikke så rart, for Jesus selv svarte da han ble anklaget for å si om seg selv at han var Guds sønn: «Står det ikke skrevet i deres egen lov: Jeg har sagt: ‘ Dere er guder’?”.
Det er lite som har vært mer diskutert blant teologer innen kristenheten enn nettopp hvordan Gud som én og samtidig tre skal forstås.
Moderne syn
En mer moderne og uavhengig fortolkning vil kunne forstå treenigheten utledet av kaosteori og kvantefysikk (dualitet og non-dualitet/lokalitet og non-lokalitet). Alt er partikler og bølger samtidig og parallelt – på ett plan er alle ”ting” atskilt, på et annet plan forbundet og gjensidig avhengig av alt annet. Den mest kjente metaforen er bølgene som en del av havet, egne former, men som fortsatt og samtidig er ”en del” av det sammenhengende og hele havet. Gud blir da å anse som ”havet” mens ”bølgene” er de ulike formene og skikkelsene som springer ut av og vender tilbake til det samme ”urhavet” i en evig og kontinuerlig skapelsessyklus.
Forskjellige sekter har også sine egne fortolkninger av treenigheten. Begrepene ”skaperkraft” går igjen, så vel som at det stort sett alltid fremheves egalitet mellom de tre.
St. Gregorius av Nasians, en katolsk teolog, sammenfatter treenigheten som tre deler av samme kraft, som er forent, der de tre kan ses på som samme guddom, uten forskjeller og uten å stå gradvis differanse til hverandre.
Løsningen?
Det er fortsatt et delt syn særlig mellom den katolske og protestantiske kirken med hensyn til hvordan Bibelen og den kristne tradisjonen skal forstås og sees på som autoritet.
På kirkemøtet i Nikea ble løsningen med hensyn til treenigheten, å hevde at Jesus i vesen er lik Gud, men at han samtidig var en selvstendig person. Det samme skjedde senere på kirkemøtet i Konstantinopel med hensyn til den Hellige Ånd.
