En av de store kirkefedrene i kristendommen og en av oldkirkens største teologer er Den hellige Augustin (354-430). Han skrev en rekke religiøse tekster og utformet det som kalles predestinasjonslæren, som innebærer troen på at Gud en gang for alle har valgt ut noen mennesker til evig salighet og andre til den evige fordømmelse – hvilket Augustin mente at alle i virkeligheten fortjener.

Hans perspektiv på samfunn og politikk ble bestemt av hans teologi, og særlig hans lære om arvesynden og av læren om de to stater (Civitates): Menneskeheten ble delt i to samfunnet, et for de som er utvalgt til frelsen (Civitas Dei) og et annet samfunn som består av de fortapte (Civitas Terrena). I hovedverket Om Guds Stat skriver Augustin at han ”deler menneskeheten inn i to grener. Den ene består av dem som lever etter menneskelige målestokker, den andre av dem som lever etter Guds vilje. Jeg vil også kalle disse to deler de to stater, for å tale allegorisk. Med to stater (byer) mener jeg to samfunn av menneskelige vesener. Det ene er predestinert til å herske med Gud i all evighet, det andre er dømt til å lide evig straff med Djevelen. Den histo­riske menneskehet vil på den måten alltid være en blanding (permixtum) av frelste og fortapte. Dette er et irreversibelt resultat av et predestinert utvalg, og ikke resultatet av en historisk utvikling. Menneskene kan ikke gjøre noen ting som kan endre det”.

Augustin avviser bestem troen på tusenårsriket (millenarismen), hvor det onde er gjort maktesløst. Videre mente han at hvem av oss som tilhører hvilken stat, står det ikke til noe men­neske å vite før på dommens dag. Imidlertid hevder han likevel at de fleste av oss tilhører Civitas Terrena, de uforbederlig onde og fortaptes rike.

Etter syndefallet er de historiske samfunn herjet av konflikt og maktkamp. Augustins tekster om disse forholdene kan på flere måter ses som en forløper for Hobbes og Machiavelli. Det som peker særlig i denne retningen er følgende sitat:

Samfunnet av dødelige men­nesker spredte seg til alle deler av jorden; og det var til tross for alle ulikheter i geografisk situasjon ennå knyttet sammen ved et slags fel­leskap basert på en felles natur, selv om hver gruppe etterstrebet sine egne fordeler og søkte å tilfredsstille sine egne begjær. I slike bestrebelser oppnår ikke alle, kan hende ingen, full tilfredsstillelse, fordi menneskene har mål som innbyrdes er mot ­stridende. Derfor er det menneskelige samfunn delt mot seg selv, og en del av dette er å un­dertrykke en annen når den finner at den selv er den sterkere, og den del som er overvunnet søker (…) fred og overlevelse for enhver pris. (Om Guds Stat)

Machiavelli var en sentral skikkelse i Firenze, og virket i perioder som politisk rådgiver for byens leder. Mot denne bakgrunn utviklet Machiavelli verket Fyrsten. Hobbes mest kjente verk er Leviathan, der han søker å rettferdiggjøre staten og vise hvordan det er vår plikt å lyde den, og gjør seg til talsmann for eneveldet og statens ubegrensede makt.