Basilikaen er en typisk form for kristen monumental arkitektur og har en rekke tidligere bygningsformer som opphav; her kan nevnes den romerske torgbasilika, forskjellige romerske kultbygninger utenom det vanlige, gresk-inspirerte templer og muligens også visse representative deler av keiserpalasset som inspirasjonskilde. Bygningens utforming skulle kombinere en stor gulvflate med jevne lysforhold. En søylerekker anga det langstrakte, høye midtskipet, som hadde to eller flere lavere sideskip, og med vinduer både i veggfeltet mellom de forskjellige takflater og i de ytterste sideskipsvegger.

Basilikaen ble etter hvert overtatt av de kristne for å gi plass til kirkekorene og de store forsamlingene som var en del av religionen. I bysantinsk tid, 300-800 e.Kr., var basilikakirken i det ytre enkel og streng, kanskje for å forberede de angrende syndere på det bildet av paradiset som ventet innenfor. Innenfor ventet et rom med strålende mosaikk på veggene. Rommet skulle symbolisere det «himmelske Jerusalem». De tidligste basilikaene hadde en flat inngangsfasade, var uten tårn og tverrskip. I karolingisk tid, 800-1000 e.Kr., ble basilikakirkene langt mer kompliserte. De ble høyere, og både framside og bakside ble påbygd med hele grupper av tårn. De karolingiske kirkebygningene blir regnet som forløperne for de romanske katedralene.

Det var romerne som hadde utviklet bygningsformen på grunn av deres behov for store forsamlings- og rettslokaler. Det var derfor de kristne overtok denne formen i sine første forsamlingshus, blant annet fordi exedraen ga et naturlig rom for alteret. Normalbasilikaen har en rektangulær plan, der bredden ikke er større enn halvparten, og ikke mindre enn en tredjedel av bredden. Interiøret er delt i tre eller fem skip av to eller fire søylerader. I den ene enden ligger hovedinngangen, og i den andre normalt et forhøyet platå. Etter hvert som et større presteskap skulle ha sine faste sitteplasser nær alteret, og korsangen ble innført, ble partiet utvidet i dybden og gitt navnet kor. Midtskipet har gjerne en forlengelse av veggene i høyden, slik at det blir høyere under taket enn i sideskipene. Langs sideveggene er det en arkaderekke. Det kan også være et galleri, triforie. Det er gjerne vinduer i veggene, klerestorie og i de forhøyede veggene over midtskipet, slik at det blir en lys bygning. Koret kan være rett avsluttet eller buet, ha en apside. Imidlertid kan det også gjerne være en eller flere apsider.

I tidlig middelalder ble det tilføyd tverrskip, ofte i begge ender av langhuset. Kapeller ble også føyd til, i ring omkring koret, eller som halvt selvstendige, mindre bygninger, forbundet med hovedanlegget. Sin mest markante utforming har basilikakirken fått i det høyreiste gotiske kirkebygg.

Baslikiaformen ble altså tatt inn i den kristne arkitektur på et tidlig tidspunkt, trolig i det 2. århundre. Den romerske og greske tempelarkitekturen passet dårlig for kirker, blant annet fordi det foregikk lite inne i selve tempelet, ettersom alteret var plassert utenfor. Navnet basilika ble beholdt, men tenkte da på Kristus som kongen hallen var bygd for. Som regel er den vendt vest – øst, med inngangen i vest og koret i øst.