Kristen Vest-Europeisk arkitektur i middelalderen videreførte den vanligste formen av antikkens basilika, med tre skip adskilt av arkader og med forhøyet midtskip. Større romanske og gotiske kirker ble oppført med basilikaform, og svært mange katedraler fulgte dette mønsteret. I Norge ble både Nidarosdomen og katedralene i Oslo, Hamar, Stavanger og på Orknøyene reist som basilikaer, samt flere fylkeskirker på Østlandet: Gamle Aker kirke, Hoff kirke på Toten, Ringsaker kirke og Nikolaikirken på Gran. På 1800-tallet ble basilikaformen gjenopptatt i historismens kirker.

Bygningens plan var rektangulær, med langsider som målte to til tre ganger kortsiden lengde. På kortveggene kunne det være åpne søyleunderstøttede forhaller. Hovedrommet ble delt på langs i et midtrom, avdelt med søyler fra siderommene. Midtrommets bredde var 3/5 av den totale bredde, og siderommene hadde hver en bredde på 1/5 av totalbredden. Søylenes høyde skulle være 1/5 av totalbredden. Dette definerte med andre ord siderommenes høyde, mens midtrommets høyde ble større, da det her ennå var nok en rekke søyler ovenpå de nederste. Dette ga mulighet for å få inn lys gjennom sideveggene, som var over siderommets flate tak. På endeveggen var der ofte en apsis, som i bredde tilsvarte midtrommets bredde, men det finnes også eksempler på plant avskårne gavler, som kunne ha åpninger for ventilasjon, som en tror var tilfellet i Baths romerske bad.

Denne bygningstype inneholdt passende trekk for kirkelige handlinger og ble idealet for oldkirkens gudstjenestebygninger. Ser man kirken fra vest har den følgende hoveddeler:

  • Vestpartiet med forgård, atrium, samt narthex og øvrige vestverk.
  • Skipene med midt- eller hovedskip og sideskip.
  • Korsarmene med sidekapeller og apsider.
  • Koret med forskjellig utformede apsider.
  • Diverse kapeller og tilbygg.
  • Utvendige elementer som tårn og spir og annen dekorasjon.

Siden antikken eller tidlig middelalder har enkelte kirker fått den kirkerettslige tittelen basilika. Dette angir at kirken har en spesiell status, knyttet til dens historie eller dens tilknytning til det kirkelige hierarki.

Patriarkalbasilikaene er de fire største kirkene i Roma: Peterskirken, Laterankirken, Santa Maria Maggiore og St. Paul utenfor murene (San Paolo fuori le mura), samt St. Laurentius utenfor murene fordi den har en spesiell tilknytning til patriarken av Jerusalem. Bare Laterankirken er katedral. Re Paven kan bruke høyalteret i disse kirkene – eventuelt den han gir spesiell tillatelse til å feire messe der. De har hver en hellig dør, som åpnes under jubelår. Pilegrimmer som går gjennom døren etter å ha skriftet og utført andre religiøse handlinger får avlat. Noen få kirker utenfor Roma har også fått slik status.

De mindre basilikaer finnes mange steder i verden, inkludert et titalls kirker i Roma, en rekke domkirker i forskjellige land, grottebasilikaen i Lourdes m.fl. Basilikastatusen gir en viss forrang framfor andre kirker i området. Tidligere førte dette blant annet til at prestene som hadde sitt virke i kirken kunne bære mer staselige klær under liturgiske handlinger; selv om dette ikke er helt avskaffet har det i stor grad falt ut av bruk. De får også gjerne tillatelse til å installere en hellig dør.