Monumental kristen arkitektur ble først mulig under Konstantin. Den mest typiske representant for denne arkitekturen er basilikaen. Både den romerske torgbasilika, forskjellige romerske kultbygninger utenom det vanlige, gresk-inspirerte templer og muligens også visse representative deler av keiserpalasset kan ha vært inspirasjonskilde. Bygningstypen fikk sin utforming for å forene en utstrakt gulvflate med jevne lysforhold. I en typisk basilika markerer søylerekker det langstrakte, høye midtskipet (hvis bredde oftest er bestemt av de konstruktive muligheter for overdekking). Det ble flankert av to eller flere lavere sideskip, og med vinduer satt inn både i veggfeltet mellom de forskjellige takflater og i de ytterste sideskipsvegger. Santa Sabina i Roma, en av de eldste kristne basilikaene, men også den første Pereskirken var en femskipet basilika.

I egyptiske templer fra omkring 1500 f.Kr. finnes et tilnærmet basilikasystem. Det ble fullt utviklet av romerne ut fra deres behov for store forsamlings- og rettslokaler. Karakteristisk for romersk byggekunst er også den halvrunde nisje, exedra, som gjerne avsluttet midtskipet.

De første kristne tok denne basilika til forbilde for sine forsamlingshus, senere kalt kirker. Exedraen, nå kalt apsis, gav naturlig plass for alteret. Etter hvert som et større presteskap skulle ha sine faste sitteplasser nær alteret, og korsangen ble innført, ble partiet utvidet i dybden og gitt navnet kor. I tidlig middelalder ble det tilføyd tverrskip, ofte i begge ender av langhuset. Senere ble man stående ved ett tverrskip, lagt mellom langhus og kor, hvorved kirkebygningen fikk sin karakteristiske korsform. Kapeller ble også føyd til, i krans omkring koret, eller som halvt selvstendige, mindre bygninger, forbundet med hovedanlegget. Sin mest markante utforming har basilikakirken fått i det høyreiste gotiske kirkebygg. Begrepet basilika er gresk, men det viser først og fremst til bruken av bygningen, og ikke til en helt spesifikk bygningsform. Det viktigste eksemplet var på Athens agora hvor det var en Kongestoaen på, som var en normal søylehall (stoa), men som var knyttet til kongeembetet.

Bygningsformen utviklet seg til en særegen type i Roma. Mellom 184 og 121 f.Kr. ble det bygget flere på Forum Romanum, og etter 46 f.Kr. ble Cæsars og Augustus’ basilikaer reist. De ble først og fremt brukt til handel og som rettsbygninger. Etter hvert var det denne siste bruken som ble dominerende.

Normalbasilikaen har en rektangulær plan, der bredden ikke er større enn halvparten, og ikke mindre enn en tredjedel av bredden. Interiøret er delt i tre eller fem skip av to eller fire søylerader. I den ene enden ligger hovedinngangen, og i den andre normalt et forhøyet platå. Midtskipet har gjerne en forlengelse av veggene i høyden, slik at det blir høyere under taket enn i sideskipene. Langs sideveggene er det en arkaderekke. Det kan også være et galleri, triforie. Det er gjerne vinduer i veggene, klerestorie og i de forhøyede veggene over midtskipet, slik at det blir en lys bygning. Den hadde også gjerne en eller flere apsider.

Baslikiaformen ble tatt direkte inn i den kristne arkitektur på et tidlig tidspunkt, antagelig i løpet av 2. århundre.