Arkitekturen innen kristendommen har fått ulike uttrykk og retninger. For enkelte grupper kristne har det verdige rommet for gudsdyrkelsen vært det mest mulig enkle og nakne, uten utsmykninger og unødvendig rikdom. En slik linje ble særlig fulgt av den reformerte protestantismen og en del andre radikale protestantiske retninger. Den dominerende stilen i tidlig middelalderen var den romanske, hvor enkle rom bak tykke vegger gav vern og verdighet til tilbedelsen. Kirker av denne typen finnes fortsatt igjen i de fleste land i Europa. Helt siden keiser Konstantin har imidlertid hovedstrømmen av den kristne tradisjon har satset mye på å reise prektige byggverk som et sted for gudsdyrkelsen.

Den gotiske stilen ble ledende og retningsgivende for kirkebygningene fra høymiddelalderen. I europeisk historie var dette en periode som varte fra ca. 1050 til 1300. I de gotiske kirkene la man vekt på å slippe inn mer lys i kirken, og på å strekke kirkebygget og kirkerommet høyere mot himmelen. Katedralen i Chartres er kanskje det ypperste eksempelet på gotisk arkitektur og Frankrike var det ledende landet innen denne retningen. Et særlig kjennetegn er også de prektige glassmaleriene, som det var mange av de gotiske katedralene, og som lot lyset slippe inn i kirkerommet filtrert gjennom alle regnbuens farger. Glassmalerienes motiver ble som oftest hentet fra Bibelen.

Romansk kunst blir også ofte omtalt som rundbuestil, og betegner stilen som kjennetegner arkitekturen i Europa fra omkring 1000 til 1200, da den ble avløst av den gotiske som tilsvarende ofte omtales som spissbuestil.

Stilens utbredelse hadde nær sammenheng med klostervesenet, som under høymiddelalderen fikk en kraftig utbredelse. Kjerneområdet var Frankrike, men stilarten ble også utbredt i den kristne delen av Spania, Flandern, England, Tyskland og Italia, der også den monastistiske bevegelse sto sterkest.

Det er imidlertid verdt å merke seg at betydningen av gotisk stil varierer avhengig av genre, tid og sted. Blant annet ble det utviklet en egen norsk middelaldersk tradisjon i kirkearkitekturen med stavkirkene. Disse kirkene ble bygget av tre hvor de bærende konstruksjonene består av staver (stolper) som står på liggende sviller eller syllstokker og bærer stavlegjer. Det er disse stavene som har gitt navn til kirketypen. Sammen fungerer disse konstruktive leddene i veggen som rammer, som så fylles med stående planker.

I middelalderen var det antakelig over 1000 stavkirker i Norge – enkelte hevder det kan ha vært så mange som opp mot 2000 kirker, men de fleste forsvant i perioden 1350–1650. Sannsynligvis skjedde dette som følge av endrede behov etter at Svartedauen reduserte befolkningstallet og reformasjonen endret kirkens organisasjon og liturgi. I 1650 var det rundt 270 stavkirker tilbake, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. I 2016 er det bare bevart 28 stavkirker fra middelalderen i Norge.

Begrepet ”gotikken” betegner den gotiske arkitektur på midten av 1100-tallet, som var samtidig med den gotiske billedhoggerkunsten. Imidlertid ble det ikke utskilt en gotisk maleristil som en selvstendig stil før rundt år 1200, da gotikken til gjengjeld ble dominerende over hele Europa. Målet med den gotiske arkitekturen skulle fremstå lys og vektløs, i motsetning til de mørke og store formene som karakteriserte den foregående romanske stilen. Augustin av Hippo mente at lyset var Guds uttrykk. Arkitektoniske teknikker ble utviklet for å imøtekomme denne tanken, og kirkene ble bygd deretter. De tidligere omtalte fargerike vinduene med glassmalerier må forstås på bakgrunn av dette og var med på å forsterke det religiøse inntrykket.