2000 år etter Jesu fødsel har tilhengerne av kristendommen delt seg i en rekke ulike kirkesamfunn. Like vel eksisterer det altså blant disse en enighet om de fleste sentrale kristne dogmer, eller læresetninger. Felles er at de som bekjenner seg til kristendommen tror at de som tror på Jesus Kristus oppnår frelse, det vil si evig liv i Guds nærvær. Det kan sies at det er et fellestrekk at man tror på frelsen ikke som resultat av menneskelige gjøremål, men som et resultat av Guds nåde. Tross dette er det store ulikheter i hvordan man tolker dette i praksis. I enkelte kirkesamfunn tror man eksempelvis at gode gjerninger bidrar til å oppnå Guds nåde, andre tror derimot at gode gjerninger er noe som følger av at Gud virker i den som er frelst.

Det er også ulike oppfattelser av frelsestidspunktet, ettersom noen kirkesamfunn tror at man blir frelst idet man bekjenner seg til Jesus Kristus, til forskjell fra andre som tror at frelsen er noe som avgjøres etter ens død.

Guds åpenbaring er sentral i kristendommen og kristendommen omtales derfor som en åpenbaringsreligion. Bibelen er den åpenbaring som anerkjennes av alle kristne. Denne ble til dels åpenbart gjennom jødene og dels fra Jesus Kristus gjennom apostlene. Dette er den eneste åpenbaringen som anerkjennes i de protestantiske kirkesamfunn, og omtales som Sola scriptura. Dette er et latinsk uttrykk, og viser til at Skriften alene er autoritativ for tro og praktisering av den kristne lære. I dette ligger det at Bibelen er fullført, autoritativ og sant. «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet» heter det i Paulus’ andre brev til Timoteus; 3,16 (se nedenfor). Til forskjell fra dette mener katolske og ortodokse kristne at det er to kilder til åpenbaringen: Den ene er Skriften, eller Bibelen, og tradisjon. Dette sistnevnte er den delen av Kristi lære som apostlene formidlet muntlig og aldri ble skrevet ned. Det mormonske kirkesamfunnet har i tillegg en åpenbaring, som heter Mormons bok. Denne blir imidlertid ikke anerkjent av noen andre kirkesamfunn.

Protestantene brukte begrepet Sola Scriptura som slagord for under reformasjonen, som en protest mot at den katolske kirke hadde gitt sine tradisjoner myndighet i forhold til Bibelen. Dette førte til mange rutiner som var faktisk var i motstrid til Bibelen. Eksempler på dette var bønner til helgener og / eller Maria, Marias rene unnfangelse, transubstantiation, barnedåp, avlat, og pavens autoritet.

Martin Luther – den lutherske kirke og den protestantiske reformasjonen ”far”, ble offentlig irettesatte den katolske kirken for sine ubibelsk lære. Denne truet Martin Luther med ekskommunikasjon (og død) hvis han ikke fornektet sitt syn. Det primære katolske argumentet mot Sola Scriptura er at Bibelen ikke er en eksplisitt lære. Videre hevdet katolikkene at Bibelen ikke sier at det er den eneste autoritative guide for tro og praksis. Katiolikkene hevder også at Guds Ord er den eneste autoritet for kristen tro. Tradisjoner er derimot kun gyldige når de er basert på Skriften og er i full overensstemmelse med Skriften. Tradisjoner som motsier Bibelen ses ikke som å være av Guds nåde, og er derfor ikke en gyldig del av den kristne tro. Sola Scriptura anses derfor som den eneste måten å unngå subjektivitet og holde unna personlige mening til fordel fra Bibelens lære. Noen hevder at Sola Scriptura ikke opphever begrepet kirkelige tradisjoner, men heller at Sola Scriptura gir oss et solid grunnlag for å basere kirkelige tradisjoner. Det er mange rutiner, både katolske og protestantiske kirker, som er et resultat av tradisjoner, og ikke den eksplisitte Skriftens lære.