Kristendom er en monoteistisk religion som utgår fra jødedommen, og innebærer troen på Jesus fra Nasaret som Kristus (Messias), jødenes og verdens frelser, og på de læresetninger som ble nedtegnet i Det nye testamente, den andre delen av Bibelen. Kristendommen er en abrahamittisk religion.
Jødedommen er en monoteistisk religion som har sitt utspring i Midtøsten. Troen på én Gud, og forholdet mellom denne guden og det jødiske folket, er det sentrale prinsippet. Ifølge tekstene i Den hebraiske bibel, Tanakh, begynner jødenes historie med utvelgelsen av Abraham og inngåelsen av en pakt mellom Gud og Abrahams etterkommere. Jødisk tradisjon daterer disse hendelsene til tidlig i andre årtusen før vår tidsregning. Moses fikk i følge tradisjonen en åpenbaring på Sinai-fjellet og etter dette ble folkets lover og leveregler nedskrevet i Mosebøkene. Jødedommen regnes derfor som en åpenbaringsreligion.
De øvrige tekstene i Tanakh regnes som en kronologisk beretning om jødenes tidlige historie. Tanakh er jødedommens eldste samling hellige tekster, men senere hellige tekster, som Talmud, supplerer og forklarer bibeltekstene og er langt større i omfang. Tekstene i Tanakh gir også et bilde av Det gamle Israels tro og praksis, ikke minst av tempelkulten i Jerusalem. Både gudsforestillingene, etikken, lovene og ritualene har gjennomgått store forandringer.
Dagens jødedom omfatter mange religiøse retninger med ulike oppfatninger om både tro og praksis. Mange jøder anser seg selv som ikke-troende og betrakter jødedom mer som en kultur enn en religion. Moderne ortodoks jødedom, samt det som gjerne omtales som tradisjonell jødedom, er direkte videreføringer av den tidlige rabbinske jødedommen som fikk sin form etter at det siste tempelet i Jerusalem (Herodes’ tempel) ble brent av romerne i år 70 evt., og folket mistet sitt religiøse samlingspunkt. Den offentlige tempelkulten, som hadde vært en viktig del av den felles religionsutøvelsen, opphørte. Presteskapet mistet derfor mye av sin betydning.
Det ble de lærde, rabbinerne, som overtok som jødedommens religiøse ledere og lærere. Med utgangspunkt i lovtekstene i Mosebøkene utformet rabbinerne ritualer som skulle kunne praktiseres overalt – og til alle tider. Sentrum for det rituelle livet ble flyttet til hjemmet og synagogen.
Rabbinsk jødedom ble etter hvert enerådende, med få unntak, helt frem til opplysningstiden i Europa på 1700-tallet. På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet oppsto flere nye ikke-ortodokse retninger som reformjødedom, konservativ jødedom og rekonstruksjonisme. Men også disse har sin bakgrunn i den rabbinske jødedommen, selv om mange av dens trosforestillinger, lover og ritualer er valgt bort. Den rabbinske jødedommen står derfor sentralt i denne artikkelen.
På grunn av at jødene i flere tusen år har levd i nær kontakt med andre kulturer, i forskjellige land og i forskjellige miljøer, har det alltid vært ulike oppfatninger om mange sentrale spørsmål. Den åpne debatten om både tro og ritualer har kjennetegnet jødisk tradisjon helt frem til i dag.
Jødedommen har ingen dogmer som alle må bekjenne seg til, slik som i kristendommen. Jødedommen har heller ingen egentlig trosbekjennelse tilsvarende de kristnes trosbekjennelser, men både bønnene Shema Israel (Hør Israel) og Moses Maimonides’ «13 trosbekjennelser» gir uttrykk for ideen om én Gud.