Det opprinnelige idealet
I den tidlige kristendommen gjaldt det ved moral og livsførsel å skille seg ut fra det andre samfunnet. I en skrift fra ca. år 130 innskjerpes det som den kristne plikten å sørge for enkenes og de foreldreløse barna, å være gjestfrie og veldedige og å være fattigere enn andre mennesker.
Dette så man som en konsekvens av den livsførselen som Jesus hadde hatt og den moralen som Paulus hadde gjort gjeldende i de første kristne menighetene. For Paulus var det en grense mellom denne verden og det Gudsriket som de kristne allerede hadde del i.
Inntil kristendommen ble en tillatt religion i Romerriket i år 313 markerte de kristne avstanden mellom seg selv og samfunnet rundt dem. En biskop ved navn Hippolyt skrev i begynnelsen av 200-tallet en samling regler for hvordan man skulle leve som kristen. Dermed var en rekke næringer ifølge Hippolyt uforenelig med å være døpt og dermed medlem av kirken. Det var forbudt å drive bordell, å være billedhogger eller maler, å være gladiator, å være soldat eller å være ansatte i offentlig tjeneste. Alt i alt skulle den kristne om mulig holde seg utenfor samfunnet og dets aktiviteter.
Kirken får makt
Keiser Konstantin den Store, som var romersk keiser fra 306 til 337, gjorde kristendommen til tillatt religion i imperiet sitt. Og i praksis favoriserte han kirken. Kirken fikk nå innflytelse og makt i samfunnet. Store kirkebygninger kalt basilikaer skjøt nå opp i Roma og de større byene. De nye kirkebygningene ble utsmykket med strålende, forgyldte mosaikkbilder, gulvene ble belagt med marmor og takskonstruksjonen ble båret oppe av granittsøyler.
Kritikken mot kirkens rikdom uteble da heller ikke, og mange kristne søkte nå ut i ensomheten bort fra en livsstil som mer var preget av samfunnets luksus. Munkelivet ble nå et alternativ til et kristent liv i familie og samfunn.
På 600-tallet oppsto den første egentlige klosterordenen, bendiktnerordenen, kalt opp etter munken Benedikte fra Nursia. Munkene ble organisert i klostre, hvor livet var bestemt av lydighet mot klosterreglene, fattigdom og kyskhet. Kirken så raskt at Benedikts munkeorden var av avgjørende betydning, og i løpet av middelalderen oppsto nå flere ordener og tallrike klostre. Klostrene ble nå en vesentlig maktfaktor ikke bare innen kirken, men også i samfunnet.
Kirken og rikdommen
Helt fra Konstantin den Stores tid hadde kirken bygget opp et materielt grunnlag for virksomheten sin. Nok var rikdom i seg selv noe som kirken måtte se på med kritiske øyne. Å samle penger var imot kirkens budskap. På den andre siden var det avgjørende for kirken å være økonomisk uavhengig av stormenn og fyrster. Og det klarte Kirken til overmål. Allerede i begynnelsen av middelalderen eide kirker og klostre ca. en tredjedel av all jord og ble dermed en del av samfunnsøkonomien. Mer og mer kom kirken dermed til å se på økonomi ut fra et rettslig synspunkt. Imidlertid prøvde kirken å holde fast på ett punkt: forbud mot å ta renter på lån.
Kriger og misvekst kunne imidlertid tvinge fattigfolk til å ta opp lån enten hos stormenn eller hos klostrene. Her var det kirkens oppfatning at man naturligvis kunne og skulle hjelpe med lån. Når det var snakk om risikable lån ble det tillatt å beregne seg en rente.
Men det var også motstand mot kirkens økonomiske disposisjoner. Dermed fordømte middelalderens største teolog, Thomas Aquinas (1225-74) at kirken tok rente av lån. I Milano reiste det seg en bevegelse i midten av 1000-tallet mot den økonomiske utviklingen i kirken og biskopers og presters livsstil. Patarinerne, det vil si de fillekledte, kalte denne bevegelsen seg. Den ville kalle kirken tilbake til dens opprinnelige livsform og sette opp Jesus’ egen fattigdom som et ideal.
Tiggermunkene
Fra patarinerne i Milano går det en rett linje fram til de såkalte tiggermunkordenene, fransiskanerne og dominikanerne som ble dannet i 1200-tallets begynnelse. Klostrene måtte ikke være jordeiere. Hittil hadde man i klostrene skjelnet imellom den enkelte munkens eiendomsløshet og så klosteret som institusjon.
I klosteret kunne den enkelte munken leve etter Jesus’ lære om ikke å besitte noe mens klosteret som ramme om munkene liv utmerket kunne erverve seg eiendom. Frans af Assisi vendte seg imot denne oppfatningen. Idealet om fattigdom skulle også gjelde selve fellesskapet. Munkene skulle ikke ha noe fast oppholdssted. De skulle ikke eie noe, men utelukkende leve av gaver og for øvrig hjelpe der de reiste. Idealet var Jesus’ egen livsstil. Ifølge Frans levde Jesus utelukkende som et tjenende menneske som ga livet sitt for andre. Han gikk omkring og forkynte omvendelse og gjorde gode gjerninger, Han utfordret de rike og hjalp de fattige. De fortellingene som senere oppsto om Frans selv, er tydelig nok formet slik at de viser fellestrekk med evangelienes Jesus.
Luther og pengene
Med renessansen oppsto den moderne forretningsverdenen. Rike handelsbyer med bankvirksomheter var skutt fram i løpet av den siste delen av Middelalderen. En ny samfunnsklasse, borgerne, fikk mer og mer makt. Og det var ikke minst borgerskapet i de tyske og nordeuropeiske byene, som sluttet seg til Martin Luthers reformasjon.
Luther selv var enig med den katolske kirkens offisielle læren om renter. Ifølge Luther skulle den som hadde rikdom, ikke tjene på nød, men hjelpe ved å gi. For Luther var det umoralsk å tjene penger uten å arbeide. Og renter var jo en arbeidsfri inntjening. Luther understøttet ikke sin oppfatning med sitater fra Bibelen eller ved å henvise til Jesus’ eget liv som fattig. Nei, Luther går ut fra fornuftsmessige overveielser over hva økonomisk egoisme og gjerrighet fører til, nemlig utnyttelse av de fattige og sosial uroen i samfunnet.
