Et sentralt element i kristendommen er vår evne til å tilgi og forsone oss med det som er vanskelig og ikke så enkelt å forstå fra et menneskelig synspunkt. Evnen til å tilgi er en vesentlig del av det kristne kjærlighetsbudet og en del av Guds frelsesplan.
Tilgivelsen som forløsning av indre spenning
Psykologisk sett er tilgivelse en måte å forsone seg med hendelser og forhold som ellers fører til bitterhet og depresjon. Det er ikke for ingen ting at særlig den katolske kirken har skriftemålet som en svært viktig del av sin praksis. Den som ikke har evnen til å tilgi, vil i stedet vende de vonde og vanskelige følelsene innover og ende opp som en container med negativ energi. Dette går ut over både vedkommende selv og omgivelsene. Bitre mennesker forsurer bokstavelig talt livet både for seg selv og andre som må forholde seg til dem.
Å tilgi er en måte å løse både indre og ytre konflikter på som gjør det mulig å komme videre uten å bli sittende fast i grublerier og hevntanker som ikke fører til noe godt for noen. Og dersom det ikke er mulig å få tilgivelse dersom du ber om det, er det likevel mulig å forsone seg med situasjonen for å kunne frigjøre seg og leve sitt eget liv uten den byrden som Bibelen kaller ”synd” – som egentlig betyr ”å bomme på målet”. Det har dypest sett ingen ting med moral og leveregler å gjøre som så mange tror, men om å leve sitt liv i kjærlighet, med kjærlighet.
Tilgivelsen som gjenoppretting av et brutt forhold til Gud
Ikke noe menneske er perfekt, men det er likevel fullkomment. Ethvert menneske er skapt i Guds bilde, men kommunikasjonen ble brutt da Adam og Eva ”bommet på målet” og spiste frukten av det treet som ga dem innsikt og kunnskap og evnen til å skille mellom ondt og godt. Menneskene kunne ikke lenger leve i sin tidligere uskyld. Fordi menneskene fikk denne kunnskapen, må de også bære konsekvensene av sine handlinger og innsikt. Uskyld ble til skyld. Den fullkomne kjærligheten ble til frykt, skyld og skam.
Synd, tilgivelse og forsoning
Hele den kristne tankegangen om arvesynd og frelse ligger i forsoningstanken, for behovet for frelse og gjenopprettelse av den brutte forbindelsen med Gud og Guds skaperverk. Der mennesket ga fra seg sin uskyld, må et annet menneske, som samtidig var Gud i menneskeskikkelse, tre inn på vegne av menneskeheten og gi dem tilbake uskylden, ”det tapte paradiset”, der det ikke lenger er rom for fordømmelse eller straff.
Menneskenes skyld, frykt og skam må ”sones”, gjenopprettes, føres tilbake til sin opprinnelige uskyld. Det er en del av Guds frelsesplan. Fordi Gud selv er fullkommen og ren, kan ikke noe urent leve i ”hans” nærhet (det er en evig diskusjon om Gud som har skapt alt, også kjønnene, selv har et spesielt ”kjønn”).
Tilgivelse – en kjærlighetshandling
Dypest sett kan tilgivelse og forsoning, frelse og gjenopprettelse av ethvert brutt forhold, både til Gud og mennesker, til alt levende, sees på som en eksistensiell kjærlighetshandling. Å tilgi er først og fremst en handling rettet mot en selv, en form for guddommelig selvkjærlighet, der et menneske gir rom for en kjærlighet som er fullkommen fri og derfor svaret på alt: ”Du skal elske din neste som deg selv”.
Tilgivelse og forsoning er å tillate seg selv og andre å leve sitt eget liv, leve videre uten den byrden som synden, menneskenes feilslåtte mål og valg, har ført til av brutte forhold. Synden atskiller. Kjærligheten forener.
”Som et menneske sår, skal det også høste”.
