Spørsmål om utroskap
Jeg har et spørsmål angående utroskap. Når en kristen person har levd i synd og i denne perioden vært utro mot ektefellen sin, men senere vender tilbake til et inderlig forhold til gud og virkelig angrer og ber gud og ektefellen sin om tilgivelse, – og får tilgivelse av ektefellen og av gud, hvordan er denne personen da stilt overfor gud, mennesker og menigheten? Jeg vet godt at når vi får tilgivelse, er det en fullkommen tilgivelse og i Romerbrevet 8,1 står det at en kristen er uten fordømmelse.
Hvis den utro i 10 år har levd for gud, pleid sin tro og inderlig ønsker å bli brukt av gud, er det så noen begrensninger for vedkommende? Er det forskjell på om ingen vet om utroskapen eller om det har vært kjent blant folk? Jeg tenker på om noen synder kan medføre at man som kristen ikke kan brukes til noen tjenester eller lederoppgaver?
Svar
Kristendommen er synonym med nåden, også når det gjelder utroskap mot ektefelle/partner. Guds hele og aldeles ufortjente tilgivelse på det rettferdige grunnlaget, han paradoksalt nok selv har tilveiebrakt, ved sin sønns stedfortredende fyllestgjørelse for all synd. Denne Guds nåde er så urokkelig at det ikke finnes en eneste synd som det ikke kan fås tilgivelse for. Gjorde det det, ville Kristus være død forgjeves.
Derfor er svaret på spørsmålet at det for oppgjorte, bekjente og tilgitte synder ikke er noen forbehold, verken overfor gud eller mennesker. Det er virkelig ingen fordømmelse.
Hvis det skal tas spesielle hensyn er det ikke fordi det er hull i nåden eller et område av synd som ikke helt er dekket inn. Da er det andre ting som evt. gjør seg gjeldende.
Hvis en bankkasserer stikker av med kassa og etter sonet straff kommer tilbake til banken så blir han nok ikke betrodd samme jobben en gang til, ihvertfall ikke på lang tid.
Eksemplet kan brukes for å illustrere hvordan det kan være uklokt for en kristen som har bekjent og fått tilgivelse for en svært iøynefallende synd å bli brukt på i en meget fremtredende stilling, det kan lett komme skulende blikk og prat i krokene.
Visse kristne kretser er litt for restriktive uten tydelig bibelsk mandat når det å sitte i et styre (hvor ansvaret deles og ikke er pålagt en enkelt). Slik skyldes kristelig skjønn, men menneskers meninger har ikke samme valør som Guds klart uttalte ord i Bibelen.
