Den ortodokse kirkens bruk av ikoner kan studeres fra flere synsvinkler, henholdsvis teologisk, kunsthistorisk og informasjonsteoretisk. I tradisjonelt ortodokse land som Hellas og Russland er de hellige bildene – ikonene – uttrykk for en århundrelang kirkelig praksis. Blant ortodokse kristne er ikonkunsten en integrert del av både gudstjenestelivet og det personlige andaktslivet.

Det teologiske og religiøse grunnlaget for ikonene er Jesu Kristi inkarnasjon, fordi Gud ved å bli menneske kunne avbildes: Betegnelsen inkarnasjon er da jo avledet av det latinske carna som betyr kjøtt, noe som henspiller på det at gud ikledte seg kjøtt og blod da han fremsto som menneske. Ved å gjøre dette ble han sansbar, Hvilket er selve kronargumentet for ikonkunsten, ettersom det usynlige og ubeskrivelige nå kunne beskrives. I ikonene er det derfor likhet mellom Kristi jordiske skikkelse og slik han er avbildet, til forskjell fra de ikonene som viser Kristus og hans herliggjorte skikkelse. I slike ikoner er det ulikheten som dominerer. Dette er fordi Kristus i sistnevnte skikkelse, som herliggjort, unndrar seg direkte fremstilling i bilder. Guds Moder, englene og kirkens hellige menn og kvinner avbildes på ikonene i kraft av sin likhet med Kristi forbilde.

Slik blir billedveggens ikoner et sanselig og fysisk bilde av den guddommelige virkelighet, slik som disse gjøres nærværende gjennom gudstjenesten. Katolikker i Ukraina, Midtøsten og Nord-Afrika har bysantinsk ritus til grunn for sin religionsutøvelse, og er derfor mer fortrolige med ikonkunsten enn vestlige katolikker. Da er det gjerne på grunn av den estetiske uttrykkskraften de representerer: Fyrst Vladimir av Kiev i 988 valgte da også den ortodokse kristendomsformen for sitt land, nettopp fordi det gikk rykter om de vakre gudstjenestene som grekerne feiret. Fyrstens sendebud – som hadde vært til stede under en av gudstjenestene i Hagia Sofia i Konstantinopel, og kom tilbake og fortalte hvordan mosaikkane, sangen, røykelsen og den totale atmosfæren i dette veldige tempelet hadde gjort inntrykk på dem. Det som er vakkert appellerer til dype nivå i menneskesinnet.

Kommunikasjonsmessig er ikonene et budskap i en kommunikasjonsprosess hvor kirken er avsender og menigheten mottager. På grunn av dette er det svært viktig at hele kirkesamfunnet kan identifisere seg med ikonenes innhold i en slik prosess. Dette gjør det også avgjørende at bildene, ikonene, ikke forstyrres av støy – dette være seg i form av kjetterske, heterodokse elementer, og de må kunne være forståelig for alle. Dette fører til standardisering og skjematisering av billedspråket, samtidig som dette billedspråket må være fleksibelt nok til at de kan ”reagere” på krisesituasjoner og brå dogmatiske endringer.

I tillegg gis bildene titler som identifiserer de fremstilte skikkelser, scener og begivenheter, noe som er med på å sikre at budskapet forstås på riktig måte. Ettersom nettopp det å være til stede er et sentralt trekk ved det guddommelige, er frontalitet og blikkontakt viktige særtrekk ved ikonets formspråk. Ansiktet er sjelden fremstilt i profil og øynene er store og uttrykksfulle, mens resten av figuren er skjematisk og stilisert.